Denne dagen viste seg å bli den beste hittil i ferien på tross av en heller dårlig start. Vi måtte alle sette vekkerklokken på 4. Frokosten besto av en tørr og hard bagel uten pålegg. Vi begynte på kjøreturen og hadde nok en nærdødenopplevelse. Det er mange av de i Ødegårdbilen. Vi unngikk med liten margin å kjøre på en stor og fin hjort. Det hadde jo gjort ganske vondt for det fine dyret! Etter dette begynte det å lysne. Både dagen og humøret. Soloppgangen var bra, men det var bedre å sove litt. Etter to timer kom vi frem til en heller øde by. Det er mulig den var øde bare fordi klokken var halv 8 om morningen, men jeg tror egentlig ikke det. Det var lurt at vi kom såpass tidlig, ellers kunne vi gått glipp av all ventingen. Vi ventet på bussene og når bussene kom, ventet vi på at de skulle komme frem. Sommerfuglene begynte å svømme i magen(det er veldig få mennesker som har nok luft i magen til at sommerfuglene kan fly). Vi kom til slutt ned ved elvebredden. Der sto det en lang rekke med blå gummibåter. De var selvfølgelig litt mer solide enn den vanlige oransje båten vi selv blåste opp da vi var små. I tillegg hadde denne påhengsmotor. Vi fikk redningsvester og vanntette poser til å putte alle våre dyrebare ting i.
Turen startet og vi gikk rett på det første stryket. Man skulle virkelig ikke tro at man fant himmelen midt nede i denne sprekken i jorden. Omringet av kaktus og sand seilte vi på bølge etter bølge. Båten slo på bølgene og bølgene slo på oss. Det tok ikke lang tid før vi alle var gjennomvåte. Vi lo en god del, kan man si! Jeg begynte nesten å bli redd for de gamle der de satt. Røde i fjeset og hivende etter pusten. Stryk etter stryk etter stryk. Til slutt var det på tide med en pause. Pausen var ikke så mye en pause, men en tur opppver i fjellsiden. Vi endte opp ved et fossefall inne i en hule i fjellet. Vi barske nordmenn var selvfølgelig de første til å komme frem. Amerikanerene er ikke så lette på føttene. Spesielt ikke når de veier like mye som pappaen sin. Vi klatret nedover fjellet igjen, mens alle andre klatret opp. Indianerene som ledet hele turen hadde stilt seg oppover fjellsiden og hjalp alle opp eller ned. Det var ikke en sur mine fra deres side og jeg konkluderte raskt at disse Native Amerikanerene må være de snilleste menneskene jeg har møtt. Ja, snillere enn nordmenn!
Etter flere stryk og lunch ved vannkanten, roet elven seg ned. Vi tok av oss redningsvesten, lente oss tilbake og nøt solen. En brus og litt snacks skadet heller ikke. Dette var rett og slett den perfekte slutt på raftingen. Men frykt ikke! Turen var ikke ferdig enda! Etter en god del mer venting var det vår tur til å bli fraktet opp av kløften i helikopter. Vi gledet oss veldig. Spesielt Anne! Vi satt i helikopteret å ventet på å ta av. Jeg tittet litt frem på Anne og Vilde som satt i fremsetet. Det eneste jeg så var gliset til Anne. Utikten fra luften var flott. Det er en slik måte man skal se naturen på!
Dagen ble avluttet med is og en 2timers busstur. Selv om det humpet på grusveien kunne ikke mye ødelegge dagen. Du kan si at vi sovnet ganske fort denne dagen!
No comments:
Post a Comment