San Francisco

Turen nærmer seg slutten og vi vender nesen tilbake til vårt utgangspunkt, San Francisco. Etter 5 timer kjøring ankom vi Hotel Des Arts. Et fancy hotel for fancy folk. Klokken var egentlig ganske mye, men vi måtte jo ha mat. Vi vandret inn i ChinaTown på leting etter en resturant. ChinaTown var egentlig ganske mørk og folketom. Dette kan ha noe med tidspunktet å gjøre. Vi fant til slutt god mat. Vi ble mette og fornøyde og vendte tilbake til hotelet. Å sove i en storby krever gode kunskaper. Nybegynnere merker fort at det blir for varmt med vinduet lukket. Men åpner man vinduet for sent, blir det ikke kaldt før bilene begynner å bråke og så får man ikke sove uansett. Trikset er å sovne med åpnet vindu og deretter lukke det når bråket begynner. Dette var PappaØdegård flink til etter som at han alltid våkner før enn oss andre.

Denne byen er egentlig ganske sjarmerende. Ikke bare at de fleste ”kjører på den andre siden av veien”, men også måten byen er bygget opp. Shoppinggatene ligger på rekke og rad tett sammen. Ingen satte pris på dette mer enn oss jenter. Ja, MammaHaugen og MammaTjålandØdegård, også. De slo seg mest løs på friluftsliv/sportsbutikken. Det samme kan sies om PappaLie og PappaØdegård. Det er vanskelig å si hvem som shoppet mest. Tro det eller ei! Skulle man utenfor shoppingområdet (eventuelt til neste) kunne man ta trikken. Ingen likte dette bedre enn PappaLie. Gjennom hele turen har han lyst opp som en liten gutt hver gang et tog passerte oss. Vi trodde han hadde nådd himmelen i Disneyland der det gikk tog rundt hele parken, men vi tok grundig feil! Han fikk stå på utsiden av trikken og gliste som en unge. MammaHaugen likte også godt å henge utpå trikken. Hun lignet en hund med hodet ut vinduet. Det var rett og slett ganske moro og se på disse skapningene. Jeg skjønte plutselig hvorfor de passer så fint sammen.

Det var ikke bare trikken de gamle likte. Hva annet kunne disse turgående menneskene like i en storby? Intet annet enn bakkene. De var mange og bratte. Det gøyeste var å gå helt opp på de så vi kunne se på svingene med blomster i. Midt i byen. Dette var heller pussig. Det fine med denne turen var at vi endte opp på Sjømannskirken. Der fikk vi vaffler med syltetøy og norsk sjokolade. De gamel kirkeveteranene likte godt å snakke med Bondevik. PappaLie ble så engasjert at han ropte for full hals når samtaleemne kom over på deres felles venn Asbjørn og Åshild. Ikke det at PappaLie ikke snakker høyt til vanelig(spesiellt i telefonen), men denne gang nådde han nye høyder.

Fishermans wharf var fint og flott. MammaHaugen ble veldig glad når hun fikk servert suppen i et rundstykke. Enkle gleder, spør du meg. Suvenirbutikkene regjerte her nede avbrudt av en fin restaurant ute på en pier.

Tiden her slo vi ihjel med shopping og trikkekjøring. Det viste seg at flere nordmenn hadde tatt turen til denne byen. Dette merket du på veldig høylydt norsk eller gebrokkent engelsk. Plutselig måtte man passe på hva man sa. Det er farlig med for mange normenn rundt seg!
Siste kvelden til HaugenLie tok vi turen til Alcatraz. Ettersom at Karoline og Astrid har sett et program om spøkelsene i dette fengselet, var vi heller nervøse. Det viste seg å ikke være skummelt i det hele tatt. Det skummleste var den tyske gutten som fulgte etter Vilde. Ikke etter at PappaLie sa at han måtte gå et annet sted flyttet han på seg. Det eneste som hjalp var at den godt erfarne tysksnakkende Karoline utrbrøt høyt: Forschwondten. Da så vi ikke mer til han på turen. Fengselet var egentlig ganske interessant. De fleste av oss visste ikke hvorfor det var berømt, så der lærte vi mye nytt.

Neste dag var siste dag samme hele gjengen. Den ble brukt på litt sistedags shopping og forbereding på å si hadet. Når HaugenLie reiste ble TjålandØdegård, StigeTjåland og Randen igjen alene. Karoline lovet å komme til Trondhjem med en gang (med mindre Anne kommer til Bergen først. Dette var iallefall trusselen hun selv gav), Astrid prøvde å overbevise Vilde til å komme til Nordfjord, Runa Marie møter vi kanskje i Gloppen (selvom det er vanskelig å vite hvor disse globetrotterene er) og de voksne tok det heller litt med ro. De vet at de møtes no igjen før eller senere. Et døgn etter at vi reiste, reiste den siste gjengen fra SFO. Det har vært en strålendes tur. En eventyrtur ifølge Karin Haugens facebook album. Vi har alle fått minner for livet og turen anbefales sterkt. Selvom oppdateringer på bloggen kom litt seint noen ganger, har det stort sett vært kanskje kjekt. Blogging er kult! Takk for at dere leste.

Nå gjenstår det bare at HaugenLie reiser tilbake til fedrelandet. I skrivende sekund er det 8 dager til avreise! Da er det bare å stikke innom Lyngnesvegen 88 og si hei. Jeg inviterer herved dere alle på MammaHaugens hjemmebakte vaffler og vanilljesaus. Iallefall vaffler. Vanilljesausen spiser hun nok selv! Vi sees da!:)

Karoline

Los Angeles og Hollywood

(Hard Rock Cafe vekker ungdommen i oss alle)






Endelig var vi klare for feriens høydepunkt. Vi kjørte til vårt radisson hotel i Buena Park. Vi små fikk en suite for oss selv. To flatsjermer, myke puter, sofa, kjøleskap og ikke minst to speil! Vi møtte Runa Marie og Berit i lobbyen og nå kunne festen starte. Litt lett shopping den første dagen før vi gikk løs på de ordentlige sakene de neste. Vi våknet tidlig for å reise på stranden dagen etter. Dumsindige som vi er hadde vi ingen tro på at solen kunne trenge sine sterke stråler gjennom et tykt lag med tåke. Beviset på dette fant vi senere på rygg, legg, lår og bakende. Såre og røde fortsatte vi vår vidunderferie. Restauranter og bil ble pining for de fleste av oss. Norsk som hun er, ble Anne mest brent. Vi fortsatte til Hollywood og stjernene. Vi ruslet over Marilyn Monroe, Britney Spears, Mickey Mouse, Snow White, og Michael Jackson. Vi så hånd- og fotavtrykkene til Denzel Washington, Bruce Willis, Harry Potter og Donald Duck. Til tross for at de gamle er så ubesluttsomme som de er, så fant vi et sted å spise ganske fort. Det var ikke lenge etter at vi hadde fått drikken vår at MammaHaugen kunne meddele at ”ditta var den BESTE ølen eg nåkon gong har smakt!”. Restauranten var fin og maten god. Stemningen var bra, men ble av og til avbrutt av et ynk fra Anne. Lærseter som klistrer seg til huden er ikke det beste for en solbrent rumpe.

Neste dag var det feiring som sto på kalenderen. Runa Marie fikk bursdagssang og gaver tidlig om morgenen. Dagen skulle brukes i Hollywood med mer stjerner og shopping. Vi tok også en liten tur oppom Beverly Hills. Å se på de stengte portene til kjendisenes hus er ikke så spennende som man tror! Etter shopping på Walk of Fame reiste vi videre til Universal Studios. Der skulle vi spise på Hard Rock Cafe. Før dette hadde vi to timer i butikken der. Her skjedde det verste noen kan tenke seg. Både mitt og Astrid sitt bankkort ble ødelagt. Pengene var sperret inne! Denne skjebnesvangre begivenheten skulle vise seg å påvirke hele resten av ferien. Istedefor å legge oss ned å dø, fant vi ut at vi heller skulle fortsette med planene våre og gå å spise middag på Hard Rock. Det eneste som sjokkerte meg denne gang var kelneren vår. Han var som alle de andre: Langt svart hår, tattoveringer, nagler og dødningehoder overalt. Det som var utenom det vanlige var at han la hånden sin på skulderen din og kaldte deg sweetheart. Ganske hyggelig type igrunn! Dagen var bra utført og vi reiste tilbake til hotellet.

Neste dag var det 18årsdag. Hvor er det bedre å feire at man blir voksen, enn i Disneyland? Dette fallt heller naturlig i min verden. Frykten for å bli voksen og kjedelig kan nøytaliseres med gleden av å holde på barndomen. Disneyland var som det alltid er: Magisk! Nordmennene fra Chapel Hill kom også for å feire med oss. Vi var rett og slett en stor og fantastisk gjeng! Bursdagsmiddagen fant sted på en fin meksikansk restaurant. Der fikk vi vårt eget bord oppe på en egen etasje med utsikt over hele restauranten. Der var det plass til alle 17! Middagen ble avsluttet med kake og is. På meg og de som satt nærmest iallefall. Ingenting dempet stemningen. Selv om det var litt trist at de avlyste fyrverkeriet var vi ikke trist lenge. Det tristeste var nok at jeg ikke fikk kjørt karusell med PappaLie. Han er så flink på det. Men det er jo alltids 20, 30 og 50årsdager igjen!

Siste dag i LA var ikke mye å skryte av. Vi bare kjørte. Vi kjørte langt. Veldig langt. Vi hørte på Coldplay. Til slutt kom vi frem til San Francisco.

Sequoia

Vi jublet alle av glede da vi fant ut at turen videre gikk til Sequoia. Der fant vi store trær. Det koselige med store trær er at det er mange utrolige turmuligheter. Skog, fjell og fossefall. Vi hadde to dager midt i skogen. Det beste med å bo i hytte inne i skogen er ikke de søte bitemerkene musene la igjen på sjokoladen, men at vår hotellstandard synker betraktelig. Hvert sted vi kommer til etterpå er himmelen i forhold. Så lenge sengen ikke ligger i en 60 graders vinkel blir vi fornøyde. At sengen ikke knirker eller faller sammen er også et pluss.

Vi gikk selvfølgelig på tur i skogen. To for å være eksakt! Den ene var ikke mye å skryte av. Vi gikk en liten runde (noen tok snarvegen) for å se på de største av de største. Neste dag la vi ut på langtur. Vi jentene fant oss til slutt et fint sted langs elven. Der slo vi oss ned med gode bøker og solkrem. Vi kunne skimte stien litt lenger borte. Der kunne de andre turgåerene se oss. Det er akkurat som å være filmstjerne. Alle skal vinke! Der satt vi iallefall til skyggen krøp nedover fjellene og jeg begynte å bli redd for puma. Dette var bare fordi landskapet var så likt Den Utrolige Reisen. Dere som har sett denne fantastiske filmen husker at det var to hunder og en katt som skulle finne veien hjem. De møtte naturligvis på en puma på et slikt sted. Utenom dette, var dette stedet heller fint. Til slutt var det noe som lyste opp i skogen. Det var selvfølgelig MammaHaugen og sin rosa t-skjorte. PappaLie pleier å kalle det spreke farger. Jeg kaller de trafikklys. Denne fine rosa t-skjorten var fin å ha nå. Vi kunne pakke alt sammen lenge før de faktisk var kommet frem. Og hadde jeg vært en puma, ville jeg holdt meg vekke!

Utenom tur underholdt vi oss med film. Butikkene (giftshop’ene) var ikke mye å skryte av. Kjøpet ble en blyant med Jr. Ranger skrevet på. Denne var fin å ha med seg videre.

Rafting på Coloradoelven

Denne dagen viste seg å bli den beste hittil i ferien på tross av en heller dårlig start. Vi måtte alle sette vekkerklokken på 4. Frokosten besto av en tørr og hard bagel uten pålegg. Vi begynte på kjøreturen og hadde nok en nærdødenopplevelse. Det er mange av de i Ødegårdbilen. Vi unngikk med liten margin å kjøre på en stor og fin hjort. Det hadde jo gjort ganske vondt for det fine dyret! Etter dette begynte det å lysne. Både dagen og humøret. Soloppgangen var bra, men det var bedre å sove litt. Etter to timer kom vi frem til en heller øde by. Det er mulig den var øde bare fordi klokken var halv 8 om morningen, men jeg tror egentlig ikke det. Det var lurt at vi kom såpass tidlig, ellers kunne vi gått glipp av all ventingen. Vi ventet på bussene og når bussene kom, ventet vi på at de skulle komme frem. Sommerfuglene begynte å svømme i magen(det er veldig få mennesker som har nok luft i magen til at sommerfuglene kan fly). Vi kom til slutt ned ved elvebredden. Der sto det en lang rekke med blå gummibåter. De var selvfølgelig litt mer solide enn den vanlige oransje båten vi selv blåste opp da vi var små. I tillegg hadde denne påhengsmotor. Vi fikk redningsvester og vanntette poser til å putte alle våre dyrebare ting i.
Turen startet og vi gikk rett på det første stryket. Man skulle virkelig ikke tro at man fant himmelen midt nede i denne sprekken i jorden. Omringet av kaktus og sand seilte vi på bølge etter bølge. Båten slo på bølgene og bølgene slo på oss. Det tok ikke lang tid før vi alle var gjennomvåte. Vi lo en god del, kan man si! Jeg begynte nesten å bli redd for de gamle der de satt. Røde i fjeset og hivende etter pusten. Stryk etter stryk etter stryk. Til slutt var det på tide med en pause. Pausen var ikke så mye en pause, men en tur opppver i fjellsiden. Vi endte opp ved et fossefall inne i en hule i fjellet. Vi barske nordmenn var selvfølgelig de første til å komme frem. Amerikanerene er ikke så lette på føttene. Spesielt ikke når de veier like mye som pappaen sin. Vi klatret nedover fjellet igjen, mens alle andre klatret opp. Indianerene som ledet hele turen hadde stilt seg oppover fjellsiden og hjalp alle opp eller ned. Det var ikke en sur mine fra deres side og jeg konkluderte raskt at disse Native Amerikanerene må være de snilleste menneskene jeg har møtt. Ja, snillere enn nordmenn!

Etter flere stryk og lunch ved vannkanten, roet elven seg ned. Vi tok av oss redningsvesten, lente oss tilbake og nøt solen. En brus og litt snacks skadet heller ikke. Dette var rett og slett den perfekte slutt på raftingen. Men frykt ikke! Turen var ikke ferdig enda! Etter en god del mer venting var det vår tur til å bli fraktet opp av kløften i helikopter. Vi gledet oss veldig. Spesielt Anne! Vi satt i helikopteret å ventet på å ta av. Jeg tittet litt frem på Anne og Vilde som satt i fremsetet. Det eneste jeg så var gliset til Anne. Utikten fra luften var flott. Det er en slik måte man skal se naturen på!

Dagen ble avluttet med is og en 2timers busstur. Selv om det humpet på grusveien kunne ikke mye ødelegge dagen. Du kan si at vi sovnet ganske fort denne dagen!

Grand Canyon

Siden vi tross alt er på vestkysten, måtte vi ta turen innom den store kløften. Det hjelper ikke at vi før har sett rundt en trillion kanyonar (canyons på norsk), vi må ta med denne som er så spesiell. Vi kjørte fra mormonerland og inn i Arizona. Detter var en lettelse for mange av oss. Vi har alle hatt angst for å bli byttet vekk som en tredje eller fjerde kone til en mormoner med cowboyhatt. Jeg hadde iallefall det! Vi satte oss i bilen og kjørte av sted. Vi gledet oss alle noe helt utrolig... Det første vi gjorde når vi nærmet oss kløften var å stoppe og gå ut på et utsiktspungt. Vi unge og friske bestemte oss for å vente i bilen. Hvor lurt dette var er ikke godt å si. Det tok ikke lange stunden før Vilde presterte å falle ut av bilen. Det er ikke så lett som du tror når du faktisk sitter ganske godt i det store bilsetet. Så denne gang kunne ingen av den eldre generasjonen $si at vi gikk glipp av noe storslått, for det fins ingenting mer storslagent enn å falle ut av bilen rett ned på rumpen. Videre klarte vi til slutt å komme helt frem til hotellet/lodgen vår. Dette var et ganske fint sted. Vi var alle så heldige at vi fikk dele en dobbeltseng hver og vi små fikk et rom for oss selv. Dette utnyttet vi godt ved å skru på Discovery channel og se på Deadliest Catch. Det tok ikke lang tid før de to Discoveryamatørene (Anne og Vilde) var like hekta som oss. Livet i Grand Canyon var ganske greit. Rafting på Coloradoelven (som får sitt eget inlegg!), soloppgang ved kløften og fin middag på El Tovar. PappaLie måtte ta bilde ned i sprekken. Helst med rumpen rett til værs. MammaHaugen fikk øl, PappaØdegård fikk vin, PappaLie fikk maile og MammaTjålandØdegård fikk blåe tenner. Alle hadde det ganske fint.

En liten smakebit fra Grand Canyon:)

Det kan bli noen dager før det kommer oppdateringer fra den store kløften. Så jeg tenkte at en liten smakebit er på sin plass! :)







 

Zion national park

Turen må gå videre. The show must go on. Vi tok nå veien mot Zion National Park. For dere som tenker at det nå burde være nok med nationalparker, så har dere tatt skrekkelig feil! Man kan aldri få nok av lange turer i slående varme. Nistemat som ikke ser ut som det det opprinnelig var. Klapperslanger rundt hver eneste sving (iallefall en!) og egentlig et ganske kontinuerlig landskap. Over lang tid selvfølgelig. Dette er jo himmelen for enhver ungdom. Mammaene og Pappaene hadde det heller kjedelig. Så kjedelig at de prøvde å underholde seg selv med å stoppe ved hver sving å ta bilder. De leter konstant etter B-vitaminvann for å få stemningen i gang og synger på Coldplay dagen lang (Coldplay er blitt en rutine i bilen. Hver familie har selvsagt kjøpt seg hver sin kopi av Viva La Vida or Death and all his friends. Bedre kan man ikke få det!).

Vårt krypinn denne gangen var på Zion Mountain Resort. MammaHaugen hadde ikke sjekket hvilken hytte vi skulle sove i og vi forventet alle at vi skulle sove i en av de mindre. Etter teltene i Yosemite har vi ikke så høy standard lenger. Vi ble dermed ganske positivt overrasket når det viste seg at vi skulle sove i det største av de største! Boblebad (jackutshie) på terassen og på badet, egen etasje for oss ”små”, vaskemaskin og plasmaTV. Hva mer kan en jente ønske seg? Vi konkluderte raskt med at her måtte det bo en mormonerfamilie. Vi var tross alt midt i mormonerland! Det føste tegnet var sengen. Vi skjønte fort at sengen var så brei for at mannen skulle kunne ha en kone på hver side. De andre konene kunne sove 4 stk nede og en på sovesofaen utenfor døren. Det andre tegnet var at det var dårlig med lås på badet. Det var to dører og den ene hadde lås inneni$fra. Slik kan mormonermannen holde kontroll på konene sine til enhver tid. Det siste tegnet var dusjen. Man kunne lett få plass til 5 personer der inne. Hvor mange fler tegn trenger man? Vi var sikker i vår sak.Vi fant egentlig ut at vi likte denne hytten ganske godt. Fra boblebadet hadde man utsikt over bøfflene som beitet ute på engen. Landskapet var heller ikke så verst.

Føste dag satte vi ut på tur. Vi kjørte inn i ”parken” og tok shuttlebussen videre til der vi skulle ut å gå. Turen gikk til en elv med bratte fjellsider på alle kanter. Vi måtte alle pent hoppe i vannet og vasse innover. PappaLie fant ut at det var egentlig greiest å ha skoene på. Lydig som jeg er, var jeg den eneste som fulgte hans råd. Man kan si at jeg egentlig angret litt når vi skulle videre på tur. Selv om det var ganske ekkelt å gå etterpå, kan jeg ikke nekte for at jeg hadde det heller gøy ute i elven. Hvem liker ikke at det skvulper i skoene? Det er ikke lenge siden jeg gikk ut i regnet og fylte støvlene med vann fra nærmeste pytt bare fordi det var så gøy. Etter å ha blitt gode og våte på beina, gikk vi tilbake til shuttelbussen. Vi skulle så langt som to stopp! Hva skulle vi der? Jo, vi skulle gå tur. ”Nå må vi voksne få bestemme litt”, sier PappaLie. Etter denne turen (som ikke varte så altfor lenge) var det tid for ispause. Sjefen for dette var som alltid PappaØdegård. Han er veldig glad i is. Akkurat som at MammaHaugen er veldig glad i øl. VI satt på gresset å nøt isen vår, for vi visste alle at det snart bar ut på tur igjen. Den siste turen var mer en fiasko enn de andre. Etter et par meter møtte vi på en klapperslange (clappersnake). Dette satte en demper på humøret til iallefall én av oss. Det hjelper ikke når PappaLie hyler: ”Karoline, kom hit! Den går mot deg nå!” Jeg er helt sikker på at han bare sa det for å få meg med på turen. Jeg var nemmelig klar til å snu. Dette er sånne skittne triks man lærer når man blir gammel. Da må man som regel lure folk for å få de til å gjøre som en vil. ”Du må ha stropper på brillene dine, ellers faller de av!” Dette er også helt klart noe de sier slik at de skal se mindre dumme ut selv.

Neste dag greide vi spreke ungdommer å overbevise de gamle om at det var best at vi ble hjemme. Vi skulle selvfølgelig lage middag og alt. Vi fikk streng beskjed av MammaTjålandØdegård at hvis vi fikk veldig lyst å gå og klappe bøflene (de er jo ganske farlige!), så skulle vi heller spise is. Midt på dagen fikk vi plutselig en veldig trang for å klappe bøflene. Det var dermed ikke så mye is igjen når de gamle skulle ha dessert. Man må jo ofre ting for en god sak! De hadde hatt en strålende dag. Tatt så mange bilder at vi andre hadde ikke sett mer uansett om vi var der. Så alle vant!

Vi koste oss egentlig på dette fine stedet. Hytten var fin og sengen veldig god. Mormonere er egentlig ganske flinke til å lage hytte! Nå går turen til Grand Canyon. Vi tar en ”kort” avstikker til monument valley. Etter dette kommer det oppdatering på ny:)