Yosemite

Etter idyllen i San Francisco gikk turen ut til ødemarken. Vi satte oss I bilen og la av sted. Jeg hoppet over i Ødegård bilen, mens Vilde satte seg i HaugenLie’s bil. Dette viste seg å være et smart trekk fra min side. Da vi begynnte å naerme oss nasjonalparken greide ikke MammaHaugen å holde seg stille lengre. Rundt hver sving kom hun med gledeshyl på gledehyl. “Å gubba! Å I steike! Åååå herre Moses!”

I Ødegård bilen var det mer ro å få. Selvom MammaTjålandØdgeård og har god lyd i pipene. De får vi som regel bare høre når PappaØdegård holder på å kjøre av veien eller bli påkjørt. Og da er det som regel lov, uansett.
Etter mye ooo’ing og aaaa’ing kom vi frem til våre telt. Solid bygget med planker på kryss og tvers. Over det hele hang en teltduk, som det pleier å gjøre på telt. På dette merkelig stedet var det flere folk enn vi hadde ventet. Til gjengjeld var de ganske rare mange folk. Man kunne se at de var turister i eget land. Vanlig turutstyr besto av en beige hatt, Indiana Jones skjorte og en selvplukket stokk til å stikke i bakken med.

Første natten ble det ikke mye soving på meg. Det skyldes ikke redselen for bjørn, men heller frykt for edderkopper, mygg, fluer, lus, slanger og skorpioner. Etter utallige episode med Friends på mp3-spilleren min, sovnet jeg også. Dette var ikke lenge før PappaØdegård skulle ut å vandre på morgenkvisten. Med kameraet i hånden satte han ut for å ta bilder av fine ting. Dette har jeg merket på ganske mange turer at han egentlig liker godt. MammaTjålandØdegård våknet rundt samme tid som oss andre. Med andre mener jeg selvfølgelig Anne og jeg. HaugenLie og Vilde våkner som regel sist. PappaLie og MammaHaugen våkner med oppspillte utrykk over alt de kan se ut døren eller vinduene. Astrid er litt trøttere i “trynet” kan man si.

Etter en god ameriansk froskost satte vi igang på den beryktede “turen”. “Vi skal opp dit,” sa PappaØdegård mens han pekter rett opp. Og tro det eller ei, men det stod et stort fjell og ruvet over oss. Egentlig var det ganske vanskelig å se himmelen der vi stod. Vi befant oss nemlig inne i skogen omringet av høye fjell. Jentene var noe skeptiske til den planlagte turen og visste alle at dette kom egentlig aldri til å gå. Men som PappaLie sa: “Nå må dere la de voksne bestemme litt”. Etter motabakke på motabakke fant også de “gamle” ut at denne turen var litt i det lengste laget. Å komme opp når det er mørkt er uakseptabelt også for slike som dem. Vi la om ruten og endte opp ved Nevada Falls. Et fossefall på vel 200 meter. MammaHaugen var ikke stille av seg da heller! Vi satte oss ned ved elven å spiste vår medbrakte nistepakke. Etter litt vassing og soling på berget tok vi beina fatt og vendte ned igjen. Bratt var det og vi med Haugen knær fikk litt “ilt i knenå”. Vi hadde alle våre ting vi gledet oss til å gjøre. Anne og jeg ville helst sitte oss ned å drikke litt brus. Deretter dusje og så spise pizza og is. MammaHaugen gledet seg mest til å få litt B-Vitamin vann. Dere som har litt erfaring i livet skjønner vel fort at min søte snille MammaHaugen mener ØL. Ved middagsbordet senere meddeler hun gjerne at “Eg likar øl veldig godt!”

Vi våknet neste morgen med ganske stive knær. Jeg sikter mest til meg selv ja. Haugen knær er ingenting å skryte av! Vi satte oss I bilen å tok hjulene fatt igjen. Denne gangen byttet vi bil. Vilde og Astrid fikk sitte i Ødegård bilen, mens Anne og jeg satt i HaugenLie bilen. MammaHaugen holdt ikke knyst i dag heller. Det var riktignok ikke så gale som jeg hadde ventet meg og uansett så hører det jo med. Med Coldplay i høytalerene tenkte vi oss opp på det fjellet vi egentlig skulle bestige dagen før. Hva er vitsen med å gå, når man kan kjøre? Vi ga oss litt før toppen. Dårlig tid og sikt ( RØYK I lyften) satte en bremser for klatringen. Vi så litt på den fine utsikten og satte oss I bilen igjen. Vi kjørte lang. Hotellet vi siktet på lå i bustaden Lone Pine. Som i navnet, var vi alle enige om at den var ganske lonely. Vi gikk og spiste på Seasons. Den fineste resturanten I byen. Ved nabobordet hadde de bursdagsfering. Bursdagsbarnet fikk en T-sjorte, IQ-leke og en flaske med noe neonfarget. Festen sluttet litt før 9.

Neste morge satte vi igjen ut på tur.