Las Vegas

Plutselig dukket den opp. Midt ute I ørkenen. Med masse blinkende lys og rare mennesker. Akkurat som vi hadde sett det for oss!

Vi fulgte GPS’en på leting etter vårt Hilton hotell. Det var ikke lett, men til slutt kom vi frem. Vi hadde egentlig ikke trengt å forlate dette vidunderverdenen av et hotell noen gang! Her har vi alt. Mat, klær, do og ikke mist casino. Uansett så mye vi argumenterte for at vi faktisk bare er i Las Vegas en gang, så nektet PappaLie å kaste vekk litt cash. Så urimelig det går an å bli!

Mat fant vi på Ceasar Palaze. Etter en lang gåtur gjennom det som føltes som hele byen, bestemmte vi oss for å spise japansk. Alle vanlige bord var opptatt, så vi fikk plass ved grillen. Der var det fullt show med kokk. Han var ikke så god i engelsk, men tok det igjen på sjarmen. Maten var dyr og fantastisk. Overgangen var stor når vi gikk ut av resturanten. Der var det dansegulv for de over 40. De ristet på det de hadde til Shaggy- It wasnt me. Våre faste ledere (PappaLie og PappaØdegård) ledet vei ut av dette enorme stedet. Det kan diskuteres hvor lurt dette var. Vi endte opp i en bakgate langt fra stripen. Eneste vei ut var bilveien. Jeg lurer på om retningssansen blir tappet når man blir eldre. Det forklarer hvorfor man på død og liv må ha GPS’en til å virke, og hvorfor det blir kaos når den ikke virker så bra som den skulle gjort. Det forklarer egentlig ganske mye!

Nå er vi tilbake på Hilton. Jeg tror det er rett før de fleste kollapser etter denne dagen i USA’s lekeby. I morgen skal vi innom et outlet ( vi mindreårige må få bestemme av og til!) før vi reiser videre til Zion National Park. Det blir vanvittigt mye moro! Neste gang vi plutselig får internett blir det oppdatering på ny. Bilder kommer etter hvert. Det fins grenser på hva man gidd klokken 2.

Death Valley

Dagens lavpunkt! Selvfølgelig fordi det ligger 87 meter under havflaten. Ikke fordi det var 47 grader og veldig, veldig lyst. Noen meters gåing var utmattende. Ikke bare fordi halvparten av oss er gamle og den andre halvparten ikke trener “hver” dag, men også fordi det var så varmt! Dagen høgdepunkt var helt klart isen som kostet 69€. Rundt 3.5 KR. Vi kjørte på med håp om å komme gjennom denne dødens dal. Det tok noen timer bare det. Mest fordi det ble stopping hvert minutt for å ta bilder, eller fordi HaugenLie bilen stoppet med akutt tissetrengthet. Til slutt kom vi oss gjennom og etter en time eller to kom vi frem til Las Vegas!

Yosemite

Etter idyllen i San Francisco gikk turen ut til ødemarken. Vi satte oss I bilen og la av sted. Jeg hoppet over i Ødegård bilen, mens Vilde satte seg i HaugenLie’s bil. Dette viste seg å være et smart trekk fra min side. Da vi begynnte å naerme oss nasjonalparken greide ikke MammaHaugen å holde seg stille lengre. Rundt hver sving kom hun med gledeshyl på gledehyl. “Å gubba! Å I steike! Åååå herre Moses!”

I Ødegård bilen var det mer ro å få. Selvom MammaTjålandØdgeård og har god lyd i pipene. De får vi som regel bare høre når PappaØdegård holder på å kjøre av veien eller bli påkjørt. Og da er det som regel lov, uansett.
Etter mye ooo’ing og aaaa’ing kom vi frem til våre telt. Solid bygget med planker på kryss og tvers. Over det hele hang en teltduk, som det pleier å gjøre på telt. På dette merkelig stedet var det flere folk enn vi hadde ventet. Til gjengjeld var de ganske rare mange folk. Man kunne se at de var turister i eget land. Vanlig turutstyr besto av en beige hatt, Indiana Jones skjorte og en selvplukket stokk til å stikke i bakken med.

Første natten ble det ikke mye soving på meg. Det skyldes ikke redselen for bjørn, men heller frykt for edderkopper, mygg, fluer, lus, slanger og skorpioner. Etter utallige episode med Friends på mp3-spilleren min, sovnet jeg også. Dette var ikke lenge før PappaØdegård skulle ut å vandre på morgenkvisten. Med kameraet i hånden satte han ut for å ta bilder av fine ting. Dette har jeg merket på ganske mange turer at han egentlig liker godt. MammaTjålandØdegård våknet rundt samme tid som oss andre. Med andre mener jeg selvfølgelig Anne og jeg. HaugenLie og Vilde våkner som regel sist. PappaLie og MammaHaugen våkner med oppspillte utrykk over alt de kan se ut døren eller vinduene. Astrid er litt trøttere i “trynet” kan man si.

Etter en god ameriansk froskost satte vi igang på den beryktede “turen”. “Vi skal opp dit,” sa PappaØdegård mens han pekter rett opp. Og tro det eller ei, men det stod et stort fjell og ruvet over oss. Egentlig var det ganske vanskelig å se himmelen der vi stod. Vi befant oss nemlig inne i skogen omringet av høye fjell. Jentene var noe skeptiske til den planlagte turen og visste alle at dette kom egentlig aldri til å gå. Men som PappaLie sa: “Nå må dere la de voksne bestemme litt”. Etter motabakke på motabakke fant også de “gamle” ut at denne turen var litt i det lengste laget. Å komme opp når det er mørkt er uakseptabelt også for slike som dem. Vi la om ruten og endte opp ved Nevada Falls. Et fossefall på vel 200 meter. MammaHaugen var ikke stille av seg da heller! Vi satte oss ned ved elven å spiste vår medbrakte nistepakke. Etter litt vassing og soling på berget tok vi beina fatt og vendte ned igjen. Bratt var det og vi med Haugen knær fikk litt “ilt i knenå”. Vi hadde alle våre ting vi gledet oss til å gjøre. Anne og jeg ville helst sitte oss ned å drikke litt brus. Deretter dusje og så spise pizza og is. MammaHaugen gledet seg mest til å få litt B-Vitamin vann. Dere som har litt erfaring i livet skjønner vel fort at min søte snille MammaHaugen mener ØL. Ved middagsbordet senere meddeler hun gjerne at “Eg likar øl veldig godt!”

Vi våknet neste morgen med ganske stive knær. Jeg sikter mest til meg selv ja. Haugen knær er ingenting å skryte av! Vi satte oss I bilen å tok hjulene fatt igjen. Denne gangen byttet vi bil. Vilde og Astrid fikk sitte i Ødegård bilen, mens Anne og jeg satt i HaugenLie bilen. MammaHaugen holdt ikke knyst i dag heller. Det var riktignok ikke så gale som jeg hadde ventet meg og uansett så hører det jo med. Med Coldplay i høytalerene tenkte vi oss opp på det fjellet vi egentlig skulle bestige dagen før. Hva er vitsen med å gå, når man kan kjøre? Vi ga oss litt før toppen. Dårlig tid og sikt ( RØYK I lyften) satte en bremser for klatringen. Vi så litt på den fine utsikten og satte oss I bilen igjen. Vi kjørte lang. Hotellet vi siktet på lå i bustaden Lone Pine. Som i navnet, var vi alle enige om at den var ganske lonely. Vi gikk og spiste på Seasons. Den fineste resturanten I byen. Ved nabobordet hadde de bursdagsfering. Bursdagsbarnet fikk en T-sjorte, IQ-leke og en flaske med noe neonfarget. Festen sluttet litt før 9.

Neste morge satte vi igjen ut på tur.

Da startet det!

Slutt på venting, lengting, pakking og stressing! Nå har vi tatt av. På flere måter!

Etter en fire-fem timers søvn ble vi vekket av PappaLie's ivrige rop. Selvom ivrig ikke helt er det rette ordet å bruke. Gjennomtrengende, irriterende og forferdelige passer egentlig bedre. Selvom man ikke er helt klar for å sta opp klokken 4 om natten, viste det seg at PappaLie hadde ganske god grunn til å gaule. Når noen ikke står opp (til tross for mandige rop) blir det ganske knappt med tid. Vår kjære bror Terje satt seg på pedalen og ikke lenge etter kom vi frem til Raleigh-Durham International Airport. Vi hadde bare 1 timer til flyet gikk! Verken Astrid eller jeg skjønnte helt grunnen til stresset. Jeg har før hørt av MammaHaugen at vi av og til stresser litt for lite. Noe jeg ikke helt ser feilen i, men de vet vel best. De som har levd i over 50 år!
Etter alt stresset nådde vi selvfølgelig flyet ( med god margin!) og nå var det bare å sitte seg tilbake å nyte flyturen mot San Francisco.

Det gøye med flyplasser er ærlig talt alle menneskene. Av et blikk rundt i hallen kan du finne ut det meste om verden i dag. Et eksempel er jo moten. Siste skrik fra moteverden i dag er skjegg! Skjegg er inn. Det er hippt og kult. Spesiellt hvis du er ganske skallet utenom. En hawaii-sjorte gjør en verdig finish. 

Vel fremme hadde vi i HaugenLie familien en heller lettere dag. Selvom de fleste av oss sovnet både her og der har vi stort sett fått sett oss rundt i San Francisco og omegen. Vi kjørte gjennom koselige boligstrøk med søte gater og sjarmerende hus. Golden Gate bridge måtte selvfølgelig også bekjøres(?).
GPS'en kommer bra med når man skal finne matbutikk. Etter om lag 25 km og ganske mye kø, kom vi frem til Whole Foods. Whole Foods er en hel organisk matbutikk. Hvis det er lov å formulere seg slik... Ikke bare er alt sunnt, men alt er dyrket i lokalområdet. Dere som kjenner min MammaHaugen, kan da se for seg hvor ivrig hun blir. Det er som himmelen på jorden! Hvis himmelen er full av salat og klibrø selvfølgelig. Men de fleste av oss liker butikken kjempegodt, siden det er omtrent det eneste stedet i USA du får mat som ikke er proppet med konserveringsmiddler eller antibiotika. Så det er ganske fint og flott! 
Videre på oppdagelsesferden vår kjørte vi et stykke ut på landet. Terrenget var ujevnt og vi jublet alle sammen når vi kjørte vår første "motabakke" på et år. Vi tok turen innom en strand og dyppet våre "innestengte i joggesko i en dag" bein i stillehavet. Vi gikk forbi det mest sjarmerende vertshuset vi noen gang hadde sett. Jeg tro vi alle fant ut av vi skulle bo der en gang. PappaLie hadde så fryktelig lyst å ligge på gresset å drikke øl! 
Nå fant vi ut at det var mer enn godt nok jobbet for en dag. Vi vendte vår Toyota Camry tilbake mot San Francisco og ankom Hampton Inn innen en time eller to(når man sover mister man litt sans for tid). Vi hadde god tid til å oppdage det spennende hotellet før våre kjære trøndere kommer. Du kan si vi ikke akkurat hadde for mye å gjøre på i mellomtiden!

Nå står våre kjære følgesvenner i lobbyen! Så da må man løpe å velkomme:)

De har nok ikke hatt helt samme dagen som vi har hatt. For noen minutter siden fant vi ut at de nettopp har vært våken i et døgn! Vi andre kan ikke klage helt på trøtthet da...

I morgen reiser vi til Yosemite national park. Der skal vi ligge i telt midti bjørneland noen dager. Så hvis vi kommer helskinnet ut av det, blir det oppdatering på bloggen om noen dager:) Tråløst internett er ikke hverdagskost ute i skogen!